Jeg fester meg ved denne subtile gjengivelsen av soldag utendørs, speilet inn i værelsets personlige flater. Det er fascinerende hvor mye speilbildet av sprossevinduet forteller om den lyse dagen der ute. Mot det mer melankolske interiøret blir det et svært interessant motiv.

Jeg ville kanskje vurdert å fjerne objektet som såvidt anes på veggen inne i den mørke spalten? Den lille bilderammen lengre til høyre, derimot, gir en fin motvekt til vindusspeilingen. De vertikale linjene - jeg ville likt dem alle helt loddrette i en så stilisert sammenheng som dette. Mens den skrå undersiden av dørspeilet bryter akkurat passe med det strenge loddrette.

Et bilde med masse rom for egen tanke.

Gunnar

Synes det ble vel mye dør her, og lyset fra vinduet er ikke nok til å gjøre dette interessant. Ønsker meg mer skygger og lys og et noe mykere uttrykk. Gjerne mindre støy også.

Når du, Christian, etterlyser et mykere uttrykk tenker du komposisjon da, kan ikke se behovet av et mykere uttrykk når det gjelder farger/lys?
Jeg selv liker at det relativt svake, ikke spesielt påfallende lyset/skyggene kun skaper en diskret antydning om et helt annet lys ute. Jeg ønsker ikke et dramatisk bilde.
Enig om støyen. Hadde jeg hatt stativ med så hadde jeg brukt en lengre lukkertid og et lavere ASA-tall.

Har lagt inn en versjon hvor kartet som henger litt løst på veggen langs dørens h. kant er fjernet. Ser poenget, men er allikevel litt ambivalent. Tror jeg liker aningen av noe personlig, at her bor det mennesker, som det gir til bildet..(?)

Hvor mye er nok? Jeg synes skimmeret av soldag utenfor er akkurat passelig sparsomt antydet, så Christian og jeg er vel litt uenige der. For meg tilsvarer løsningen litt den i bilde nr. 295046 - der er det ikke svanen selv som er interessant, men hva den tilfører den store, sorte vannflaten.

Jeg synes jeg ser et psykologisk interiør, et litt melankolsk sådant. Jeg liker best versjon 2, uten kartet. Mer rendyrket forenkling. Nok med den lille bilderammekanten.

Gunnar